Jeg skreiv til Heidi at jeg kom og kort tid etter skreiv hun adressa til hotellet. Etter mye leiting fant jeg en dongeribukse i skapet og kledde meg litt mer opp enn vanlig. Hotellet var større enn jeg forventa, men foreldrene tjente sikkert godt nok til å betale det ned. Arkitekturen var moderne, hvor veggene for det meste besto av store vinduspaneler. Fargerike vegg-til-vegg tepper strakk seg mellom dem og oste varme til de som kom inn fra kulden utenfor. Rundtom satt muskuløse fyrer med lange skjegg og palestinaskjerf midt iblant botoxinfiserte jenter med løse antrekk. Alle satt på robuste møbler i hard plast. Jeg spurte i resepsjonen hvilket rom som hørte til Heidi. Resepsjonisten, ei dame som desperat prøvde å holde aldringstegnene i sjakk, fortalte meg at hun bodde i femte etasje, rom 325.
«Bare ikke bli for revet med, gutten min,» anbefalte hun med et lurt glimt i øyet. «De festene hennes kan fort bli heftige.»
Jeg nikka som takk for rådet, gikk inn i heisen og trykka på destinasjonen jeg skulle til.
Dørene lukka seg og jeg var aleine. Summingen fra heisen var det eneste jeg hørte, som om stillheten lagde lyd. Jeg lente meg mot veggen, så heisduren rista svakt på hodet mitt. Med et dypt åndedrag, kjente jeg skuldrene senke seg for første gang i løpet av disse to dagene. Snart dunka lyden av festmusikk i veggen, og jeg kjente det rista i heisen. Et lite sukk velta ut av meg.
«Du, Khi,» hviska jeg.
«Ja?» svarte Khi. Jeg skvatt bakover og skreik høyere enn jeg liker å innrømme. Hun lente seg ut gjennom heisveggen, som om det skulle vært et åpent vindu.
«Shit, så du skremte meg!», hveste jeg, før jeg beit meg i det. «Å, sorry. Jeg meinte ikke å banne.»
Engelen lo oppgitt, men smilte bredt.
«Alt er tilgitt,» forsikra Khi, «Men hva ville du snakke om?»
«Vel», starta jeg, «Jeg veit ikke heilt om jeg orker å være så lenge.»
«Er det Heidi som er problemet?» spurte Khi.
«Litt av det», svarte jeg stusselig.
«Hun er jo ganske ivrig, slikt dere holdt på før i tida.»
Ansiktet hennes sprakk opp i en idé.
«Dette er perfekt å be om, Lian! Gud vil gjerne høre hva du har på hjertet, både gode og vonde tanker.»
«Men det er jo så lenge sia», svarte jeg enda stusseligere, «Jeg husker ikke alle disse strukturene og bønnene som Besta gjorde før.»
«Gud hører hvert sukk. Han blir ikke plutselig interessert bare fordi vi sier 'Kjære Gud' og sier noe vi ikke mener. Men …»
Khi tok ut et armbåndsur fra en lomme i vesten sin og ga den til meg. Den var av svart metall og hadde gylne kanter. Displayet viste tida, samt et hvitt «0» som skar gjennom piktogrammet av et nesten tomt magasin.
«Hver gang du ber, så kan du se hvor mye ammunisjon som jeg får i oplóet.»
«Skal jeg bare snakke med Gud, så får du ammo?»
Khi trakk på skuldrene.
«Slik er et forhold, Lian; du må legge inn litt innsats, men det blir enklere etter hvert.»
Hun lente seg bakover og lot kroppen gli inn i veggen igjen.
«Jeg får uansett mer ammunisjon desto mer du ber, og skal passe på deg. Stol på Gud og stol på meg, Lian.»
Hun forsvant inn i veggen og jeg hadde visst fått informasjonen jeg trengte. Jeg klapsa på meg klokka og heisdøra åpna gikk opp igjen. Da jeg kom ut av heisen kunne jeg bare høre elektronisk dunking.
Mens musikken dundra i veggene ba jeg inni meg.
‘Kjære Gud’, starta jeg. ‘Så, det har vært lenge sia sist vi snakka, beklager det, men jeg har lyst til å bli bedre.’
Jeg så på klokka. Det kom sakte, men sikkert, nye streker på måleren.
‘Så, jeg er ganske redd for å møte Heidi og de igjen. Om du kan beskytte meg litt mer hadde det vært fint.’
Skritta fra joggeskoene mine lagde nesten ikke lyd på vegg-til-vegg teppene som strakk seg gjennom heile gangen. Herfra blei det vanskelig å komme på mer å si.
‘Unnskyld for at jeg ikke har snakka med deg også, sånn i det heile. Du er vel ikke sur på meg, eller?’
Jeg hørte ikke noe svar.
‘Vel, sorry. Å bli ghosta er ganske dritt, jeg skjønner det. Men altså; Sorry for fraværet og hjelp meg til å bli bedre på å be så Khi får mer kuler.’
Jeg stoppa fram for rom 325, hvor tallet stod i tjukk skrift. Jeg pusta inn og slutta av bønnen med: «Amen».
Jeg greip om dørhåndtaket, men døra fløy opp fra andre sia. Før jeg visste ordet av det, var jeg knust inn mot veggen av kroppsvekta til ei høy jente. Hun pressa seg mot meg som en stressball og skinnjakka hennes kvein mot hettegenseren min. Jenta kasta vekk det lange, mørke håret sitt og den kjente vestkantdialekta skar i øret mitt:
«Det var jo sykt lættis, asså! Lissom …»
Hun avbrøyt seg sjøl og så på meg. Jeg huska de blå øya fra før, flakkende men mjuke mot vennene sine. De eksploderte nå av glede bak de tjukke brilleglassa, og Heidi gløda med den karakteristiske entusiasmen.
«Neimen, Lian! Så gøy at du kom!»
«Ja, det har vært en stund sia.»
«Men ikke stå her, da! Kom inn.»
Heidi greip om armen min og dro meg inn døra til hotellrommet. Det blålilla lyset som oste ut av lyskasterne brant i øya. Lysstrålene forsvant bare når en av de mange gjestene kryssa synsfeltet mitt. Noen av dem blanda drinker fra høye flasker som lå strødd utover bordene og kjøkkenøya. Noen av flaskene virket som at de var Cola og Pepsi, men det var noen andre flasker som minna mer om alkohol. De fleste satt likevel rundt om i rommet og drakk fra plastkopper eller ropte ut samtalene sine over den høye elektromusikken. Bassen i musikken dundra i golvet og jeg tror til og med veggene vibrerte svakt.
‘Er det her Gud vil at jeg skal være?’ tenkte jeg.
Enjoying this book? Seek out the original to ensure the author gets credit.
Heidi dytta meg inn i gangen, mens hun snakka til meg. Jeg hørte ingenting over musikken.
«Hæ?» ropte jeg. Hun sa det igjen, men jeg fikk bare med meg den siste delen: «… du det?»
«Ganske greit», ropte jeg tilbake, uten å heilt vite hva hun spurte om. Jeg pekte mot henne igjen: «Og du?»
«Toppers, ass!» jubla hun før hun greip et pappkrus og fylte det med Pepsi. «Typen ville egentlig flytte inn først i August, men vi bestemte oss for å flytte inn tidligere.»
«Kult», sa jeg.
Hun begynte på en lang anekdote jeg ikke hadde energi til å følge med på. Veggen ovenfor kjøkkenøya, var tildekka av bilder. Det største av dem viste Heidi og en kar med langt, mørkt hår. Det var noe merkelig gjenkjennelig med ham.
«Vi møttes for noen år sia», starta Heidi. Øya tindra farga billykter bak glassa. «Det blei tatt noen måneder etter du slutta i skytterklubben.»
Det var stille ei stund.
«Jeg fikk aldri helt med meg hvorfor du slutta?» spurte hun, med mer tyngde i stemmen.
«Besta døde», sa jeg kort.
Ho rykka til og holdt seg for munnen, som om jeg hadde prøvd å rane henne. Ansiktet hennes blei enda bleikere enn det alt var.
«Å, sorry, jeg visste ikke at …»
«Ikke tenk på det», smilte jeg, «Det var lenge sia, har kommet over det meste nå.»
Det var kanskje ikke det sanneste jeg hadde sagt, men det var vel ikke å strekke sannheten for langt. Heidi roa seg uansett ned litt.
«Bra det, men sorry, asså! Jeg meinte ikke å bringe det opp, på fest og sånn.»
«Du, det er greit», stadfesta jeg, «Skal vi gå inn?»
Hun slappa mer av i skuldra nå, nikka, og tok med meg og et skummelt fullt glass med brus inn i stua.
Vi kom inn i hovedstua, der det satt noen få folk rundt et TV-apparat. Like forbi lydene av kommandoer og heiarop hørte jeg skudd fra gevær og pistoler. Heidi heva hånda mi, som om hun utropte meg til verdensmester.
«Folkens, Lian er her!» proklamerte hun med høy røst.
Halvfull hoiing spredde seg mellom dem, men de fleste tok til å snakke igjen. En av dem snudde seg; en lubben kar med bakvendt caps. Fregnene på ansiktet hans så ut som han hadde dryssa kanel over det og brunfargen på håret matchet godt. En ny bart hadde likevel spredd seg på overleppa hans. Sjøl om det var fem-seks år sia sist vi hadde sett hverandre, kjente jeg han med en gang igjen.
«Bro, du kødder!» nærmest ropte han, «Lian!?»
«Steffen? Du er her også?»
Han sjangla bort og vi låste oss i en vennskapelig, men likevel maskulin klem. Varmen var ikke like sterk som Khi, men likevel ganske behagelig.
«Å, det var godt å se deg igjen, mann!» sa Steffen, og han meinte det. «Holdt skillsa i Battlegrounds ved like?»
«Battlegrounds, ja!» utbrøyt jeg, som endelig kjente igjen lydene av spillet. «Jeg tror ikke jeg har spilt det på noen måneder.»
«God timing! Vi har akkurat starta en runde, lyst til å bli med?»
«Nei, veit ikke helt», trakk jeg litt, av rein vane. Men før jeg kunne trekke meg helt, lente han seg på meg og snart satt jeg med konsollen i handa, meg mot Steffen.
Spillet var i en litt nyere versjon enn hva jeg var vant med. Heldigvis var favorittvåpenet mitt, M416-rifla, enda tilgjengelig. Både Steffen og jeg hadde brukt de siste årene våre på å spille dataspill. Vi kom til semifinalen sammen, og det var veldig nærme hvem som vant. Etter hvert blei det faktisk litt bedre å spille, og vant noen få av rundene. Samtalen gikk også mye lettere. Jeg veit ikke om det var alkoholen hos dem som gjorde det, men det var likevel greit å være sammen med folk som smilte.
«Fy søren, du er litt for god i dette, Lian!» utbrøyt Steffen.
«Du har blitt bedre sjøl», smilte jeg.
«Ja, jeg har spilt litt med andre, til og med Owen fra gammalt av.»
Jeg frøys opp. Brystet stramma seg så jeg trodde jeg skulle få et hjerteinfarkt der og da.
«Dere holder kontakten?» spurte jeg.
«Ja, det er egentlig på grunn av han at jeg har blitt så god som jeg er nå!»
Jeg svarte ikke, men prøvde å fokusere på spillet. Men alt braut sammen så snart Steffen snudde seg fra skjermen og sa:
«Snakker om sola!»
Jeg så mot døra og satte hjertet i halsen. Der stod Owen, med gelén ruska ut av håret og subbende rundt i ei slapp joggebukse og t-skjorte. Han bar på ei stor pose med øl om han viste til alle.
«Hvem er klar for party!?» skreik han ut, og fikk henrykt respons fra de andre.
«Åååå, synd det, Lian.» Jeg kikka tilbake og så karakteren min ligge langflat på bakken. «You Lost», markerte min del av skjermen.
På tross av det nylige tapet, ville mange av de andre prøve seg mot meg. Owen fulgte med hele tida. Minnet om gårsdagen murra i bakhodet mitt mens jeg spilte. Hvorfor var Owen her? Hvem hadde invitert han hit? Jeg kunne knappest fokusere på kampene. Jeg vant hver kamp, men jeg kjente at nederlaget mitt kom stadig nærere og nærere. Steffen gikk ut for å pisse, og kort tid etter hørte jeg det aller verste jeg kunne høre:
«Owen, kan ikke du ta å sette han på plass?»
«Kan se hva jeg kan, men jeg tror ikke Lian er særlig dårlig han heller.»
Svetten sildra rundt konsollen min mens han satte seg og tok spakene til den andre karakteren. Han oste av en slags syntetisk jordbær, som reiv i nesa som en søtlig nervegift. Han smilte bredt berusa mens han spurte om jeg var klar.
«Hvorfor er du her?» spurte jeg, mer skjelven enn jeg ville likt.
«Å, kan ikke en mann være full i sitt eget hus og ‘heimlege stova’? Runden starter nå!» fikk Owen sagt, før han lente seg framover, som for å låse seg inn i en mer optimal posisjon. «Gjør deg klar, Lian!»
Vi starta på hver sin side av kartet: et intrikat bylandskap. Jeg kjente ikke kartet fra før, men sprang mot midten i den første delen, for så å bevege meg rolig mot veggene etterpå. Med joysticken leda jeg løpet på rifla mot hver åpning fra den andre sida.
«Så Owen,» starta jeg, «Er Heidi ...»
«Nei det var feil, Lian. Heidi har flotte lår!" Han dulta i meg, så siktet min føyk til sides.
Jeg gløtta kort til Owen som satt i sofaen med meg. Han ligna på fyren i bildet, kanskje var han i en rar mellomfase hvor jeg ikke kjente han igjen fra trekkene aleine. Jeg var ikke sikker på hvordan jeg skulle reagere, men fokuserte heller på spillet.
En figur sprang forbi åpningen. Jeg skøyt. En serie av treff-lyder putra fra TV-en da jeg traff to skudd på ham. Owen brumma, og figuren hans dukka opp bak døra. Han løste noen skudd, to traff figuren min i hodet. Helsa var under halvveis. Jeg krympa meg bak noen kasser og venta.
Owen sa noe, men det blei døyva over av musikken som enda dundra.
«Hæ?» sa jeg. Han stamma på det første ordet.
«Unnskyld for det i går», sa han svakt.
«Javel», sa jeg noe fortumla. Den kyniske delen min trodde det var et triks for å vinne spillet, «Hvorfor si det akkurat nå?»
Han satte seg nærmere meg.
«Jeg var bare litt, sånn, 'on edge', veit du. Er litt mye som skjer i livet nå, om du forstår?"
Garden hans var lavere enn noen gang før, jeg hørte at stegene fra TV-en kom stadig nærmere meg. Ånden hans lukta surt av øl.
«J-joda, ikke tenk på det», mumla jeg.
I spillet, imidlertid, rulla det en sjokkgranat foran karakteren min. Muskelminnet reagerte. Jeg vendte blikket, men min del av skjermen flomma med hvitt lys. Instinktivt stotra jeg karakteren bakover og lada om. Synet kom sakte tilbake, og jeg så endelig omrisset av Owens figur. Jeg satte meg på huk og lot rekylen lede skuddene mot hodet hans. Figuren hans falt straks, og en liten melodi dura etterpå.
«Når blei du så god da, broder?» smilte Owen. «Neste runde så skal jeg ... »
«Owen», lød stemma til Heidi fra kjøkkenet. «Kom hit og hjelp meg litt med drinkene!»
«Vi tar det seinere, dama kaller,» sa Owen og klappa meg på skulderen. Han forsvant ut med en tommel opp. «Godt spilt, da, Lian.»
Owen trippa ut i en vinglete bane mot kjøkkenet. Det tok meg en stund før jeg kom meg inn i spillet igjen. Tror jeg ikke greide å prosessere alt. Flere sekunder hadde gått før jeg faktisk innså at han unnskylde seg til meg. Sjølve unnskyldninga kunne vært bedre, og han var i berusa tilstand, men det var jo et forsøk uansett. Jeg senka skuldrene da Steffen kom tilbake.
Hadde Gud en plan likevel?