Kapittel 002

Engelen hadde utseendet til den samme unge jenta jeg møtte for fem år sia, men den egentlige naturen hennes var åpenbar.

To vidstrakte vinger spredde seg ut av ryggen. Under en svart kevlarvest blafra en hvit kjole bunden sammen med et gyllent tau rundt livet. Irisen hennes flomma i brennende hvitt og håret lyste gult som en stor glorie. Hun virka kanskje bare ett eller to år yngre enn meg, men det lå likevel noe mer modent bak øya. Hele henne gløda i en svak varme, som heten fra sommersola i en mild bris. Maskinpistolen hun holdt var nesten heilt gjennomsiktig, foruten om det gylne drysset som dalte ned fra den.

«Du er altså ekte», sa jeg til slutt.

Jeg måtte kjempe for å ikke bli andpusten. En del av meg ville kreve alle svar av henne fra fortida; få vite hvor alle englene hadde vært før. For her var hun: engelen jeg hadde lett etter som nå stod like foran meg.

«Du er Khi, ikke sant?» kortslutta jeg til svar.

«Glad du husker meg, Lian», svarte Khi igjen. Hun smilte oppriktig. «Du takler dette bra for en som har nettopp fått troa på engler igjen.»

«Jo, ikke første gangen heller», mumla jeg. «Men hva var det som skjedde nå? Med Owen og den mørke skikkelsen? Og jeg fikk jo et oppdrag av den engelen. Hva er greia med det?»

Engelen humra oppgitt og tok seg til hodet.

«Tenkte jeg det ikke», sukka Khi til seg sjøl, «Mikael slo meg ikke som særlig informativ.»

UZI-en forsvant i lause lufta, før hun greip en hvit paraply som manifesterte seg rett foran øya mine.

«Ta med pizzaen og tinga dine», sa Khi. «Jeg skal forklare alt så snart vi kommer hjem til deg.»

Paraplyen spratt åpen og Khi gikk ut av bakgata med den slengt over skulderen.

«Vent», ropte jeg etter henne. Jeg reiste meg, med hele kroppen blaut og kald etter regnet. «Etter over ti år burde jeg i det minste få vite hva det er som skjer!»

«Lian», sa hun stramt - men ikke dømmende. Khi snudde seg med alvor i blikket.

«Hva jeg skal vise deg er noe nesten ingen mennesker på jorden får se. I dag vil Gud at bare du skal få se dette og det skal jeg sørge for.»

Om jeg var for stressa til å tenke eller om det var måten hun sa det på veit jeg ikke, men det var for vanskelig å si imot.

Men det var en liten glede som jeg kunne holde ut med; Jeg fikk et løfte.

Regnet plaska ned og surkla i skoene mens vi gikk sammen. Khi bar pizzaeskene og snurra på paraplyen. Hun smilte bredt og nynna tonene til «Deg være ære». Jeg ville ikke gå under paraplyen hennes, men gikk rett ved sia av i pøsregnet. Jeg tenkte på Owen. Kanskje vi kunne snakke om situasjonen seinere – eller kanskje ikke.

Ingenting var slik jeg venta meg.

Alt var jo snudd så på hodet at regnet like gjerne kunne falt oppover, for alt jeg brydde meg. Psykologen hadde sagt at jeg ikke skulle oppfatte «innbilningene» av englene som fakta. Da gikk tankene om engler fort til statuen på soverommet til Besta. Rett ved den gamle radiokassa stod marmorengelen. Han strakte armene ut og vingespennet strakk seg langt bortenfor fingerspissene. Jeg tenkte at jeg kunne blitt en super keeper om det satt vinger på ryggen min. Når jeg skulle inn i stua gjennom rommet hennes, satt Besta ofte foran Jesus-bildet sitt og ba, og engelen rett ved sia av.

Sånn var bildet mitt av engler i lang tid.

Siste gang jeg huska engelen, sto jeg ved sjukehussenga til Besta. Jeg tok med engelen til henne og grein meg halvtom for tårer mens jeg var der. Smilet til Besta var så mildt da. Øya skinte av en tindrende ro, sjøl om hun døde bare noen minutter etter.

Hun hviska til meg: «Du må ta vare på engelen din for meg. Den blir så ensom når jeg ikke kan passe på den.»

Engelen blei borte noen dager seinere i flyttelasset fra den gamle leiligheten. Så mye skjedde på den tida, så jeg glemte den nok bort.

* * *

Så snart jeg låste meg inn, hadde Khi alt flydd inn i kjellerstua. Hun leviterte over klærne la seg ned på sofaen min. Engelen åpna eska med pizza og tok til å gomle på et stort stykke med lange remser ost hengene igjen. Jeg tok av meg den søkkvåte hettegenseren og sokkene og slengte de på golvet før jeg satte meg med Khi.

«Nå er vi her», stadfesta jeg, «Fortell meg alt, ikke hold tilbake.»

«Spør om akkurat hva du vil», starta Khi med pizzaen halvveis ut av munnen.

«Hvorfor tok det så lang tid før du kom igjen?»

Unauthorized use: this story is on Amazon without permission from the author. Report any sightings.

«Jeg har jo vært ved sia av deg hele tida,» sa Khi mens den siste skorpa blei fortært. Hun svelga maten ned før hun fortsatte, «Men vi skal ikke bli sett av for mange mennesker, så jeg fikk bare lov til å vise meg for deg nylig.»

«Hvorfor ikke før? Skulle jeg være aleine etter at Besta døde?»

«Det er ikke jeg som bestemmer når vi skal vise oss», sa Khi mer alvorlig. «Det er Gud som har planlagt alt. Men …»

«Og nå, etter å ha gått igjennom all gjørma aleine skal jeg liksom ønske deg velkommen igjen?»

Khi reiv av en ny bit pizza og pekte den mot meg; «Vi har vært her hele tida, Lian. Du må bare ha tro, også være litt seig, da. Borghild trodde og ba tålmodig hele livet.»

«Ikke nevn Besta på den måten!» snerra jeg og reiste meg fra sofaen. «Jeg vil ikke være med på dette her!»

Så snart jeg sa det, svimla det for meg. Rommet snudde så vippa jeg mot golvet. Jeg prøvde å stå oppreist, men datt ned i skittentøyet. Den sterke lukta spredde seg, så jeg ville dytte meg opp igjen. Men det kunne jeg heller ikke. Alle leddene i kroppen var låst fast. Bak meg så jeg svarte lenker kaste seg fra halsen min og rundt armene. I andre enden av disse, viste det seg flere mørke øyne gjennom den allerede mørke tåka som lå rundt med. Ondsinna latter reiv i ørene mine og skarpe øyne stakk meg i sjela. Oksygenet forsvant fra rommet desto mer demonene trengte seg innpå, og skapte mindre rom til å røre seg i. Jeg snappa etter luft, men det var som det var demonene sjøl jeg pusta.

Instinktivt så jeg til Khi som hadde reist seg fra sofaen. Engelen la ned pizzabiten sin og satt på huk foran meg. Jeg speila ansiktet mitt i Khi sine øyne. De tindra klarere enn det jeg hadde sett på avstand. Det var alltid vanskelig å se meg sjøl redd.

«Hva er det som skjer?» hiksta jeg.

«Frykt ikke, Lian», sa Khi med silkemjuk røst. «Du har latt demonene få fange deg med lenkene sine, som binder mennesker fast.» Den samme frysninga jeg hadde kjent tidligere prikka svakt over ryggen min. Kjedene klemte seg innpå og en oppriktig frykt satte seg i hjertet mitt.

«Kan du få de bort?», stønna jeg mens demonene nøkka lenkene hardere rundt meg.

«Jeg er glad du spurte», smilte engelen og knipsa.

Den gylne UZI-en åpenbarte seg fra løse lufta igjen i hånda hennes. I en lynkjapp refleks, lada Khi om våpenet før hun skøyt tre salver. Kulene føyk inn i gassen og rykka teppet av demonene med seg inn i en haug skittentøy. Lenkene løsna, og alt mørkt blussa opp i gyllent lys, før de smuldra opp til ingenting. Ei stripe røyk føyk opp fra utløpet av UZI-en, som skinte i lyset fra taket.

Jeg krøyp mot Khi og krøka meg opp ved beina hennes. Hun knelte ned igjen og la armen sin på skulderen min. Hele væremåten hennes oste av fred. Det var noe jeg ikke klarte å sette fingeren på. Varmen hun utstrålte satte seg i kroppen min, så en slags styrke satte seg i kroppen min. Uroen smelta bort, og hjertet la seg i en fantastisk hvilepuls. Da jeg fikk roa meg heilt ned, sa jeg: «Det var akkurat samme som jeg så med Owen!»

«Frykt ikke, Lian; hverken du eller Owen var besatte, bare påvirka,» forklarte Khi rolig. «Men oppdraget til demonene er å fange dere i det jordiske, og knuse menneskers håp. Sånn har det vært sia menneskene ble kasta ut av hagen i gamle dager. Det er derfor vi engler kjemper mot dem på en daglig basis.»

«Med maskinpistoler altså?» smilte jeg paft, «Akkurat som en cheesy actionfilm.»

Khi humra, og satte seg på golvet sammen med meg. Hun slo på sikkerheten på UZI-en og viste fram det gylne våpenet.

«Vi kaller dette for et opló – et våpen smidd for å seire mot åndelige skapninger.»

«Og sjøl med dette, kunne du ikke beskytte meg på mitt svakeste?»

«Det er ikke bare oplóet vi engler trenger, men ammunisjonen også,» retta hun. Khi lot hylsteret falle og viste et fåtalls kuler ligge tett inni det gylne eksteriøret. «Når et menneske ber, for eksempel om beskyttelse, så får vi engler ammunisjon. Da kan vi hjelpe dere med å bryte ut fra de vonde lenkene og demonene som vil dere vondt. Men når et menneske ikke ber, så kan vi engler gjøre mindre for å verge dere fra det onde i åndeverdenen. For å si det med dine egne ord; Demonene vil at dere skal vasse i gjørma, men vi vil dra dere opp av den. Men da trenger vi bønner.»

«Så hvis jeg ber, så kan du løse med fri fra dette?» Jeg gestikulerte ut i rommet, lot henne ta inn rønna som vi befant oss i.

Khi smilte litt skeivt, «Du kan si det slik, ja, men jeg har nok ikke forklart det godt nok.» Hun reiste seg opp. Gulløya hennes trengte inn i mine. Ansiktet mitt heta opp igjen. «Jeg er ikke her for å løse problemene dine, Lian,» stadfesta Khi, «Jeg er engelen som skal starte opp forholdet igjen.»

«Hvilket forhold, da?» spurte jeg.

«Mellom deg og Gud, vel!» proklamerte hun og slo ut med armene. «Det var ikke uten grunn at han ble menneske på jorda gjennom Jesus; Han ville ha et forhold til dere. Tenk på det, da! Skaperen av himmel og jord vil ha en relasjon med akkurat deg!»

«Hvordan er det jeg skal gjøre det?» spurte jeg stivt. «Bønn er liksom ikke greia mi.»

«Det finner du ut av etter hvert!» Engelen dro ermet til side og viste et armbåndsur på klokka hennes. Metallet som glinsa i gull og lyset som kom fra viseren var like blendende. Khi sjekka klokka si, uten å ta øya fra den.

«Fordi den neste sjansen din kommer ... Nå!» I nøyaktig samme stund plinga det inn en melding på telefonen min. Jeg sjekka, ukjent nummer. Likevel kjente jeg igjen skrivestilen:

‘Heiii, Lian! Sykt lenge sia vi snx, asså! Var det siste møte på klubben et-to år sia? Skal ha fors i morgen på Engen Hotell kl. åtte, om du vil være med! - Heidi.’

Jeg så opp gitt mot en forventningsfull Khi. «Heidi? Skal jeg komme nærmere Gud med fors hos Heidi?»

«‘Gud kan bruke alt som skjer, til noe godt for dem som elsker ham’», sa hun med et flir om munnen. Khi satte seg nærme igjen, og varmen hennes blei sterkere. «Er du klar til å gi Ham en ny sjanse?»

Enda etter alt dette lå det noe betent fra alle de ti årene med stillhet. Det ville støte alt bort og ikke tenke på at engler fantes. Slik sett var det enklest. Men noe sa det imot. Jeg tenkte på engelen til Besta – den jeg skulle ta vare på.

«Jeg skal prøve,» mumla jeg beskjedent. Så snart jeg hadde sagt dette innhylla Khi meg i den varmeste klemmen jeg har fått noen gang. Det var som å sitte i ei hytte med peis, kakao og teppe midt på vinteren.

«Fantastisk», strålte Khi som smilte fra øre til øre. «Fra nå av skal jeg gjøre alt jeg kan for å verge deg, gitt at jeg har ammunisjonen til det.» Varmen hun avga spredde seg inni meg også. Rundt hjertet blei det ekstra varmt.