DEL 1.1.

«Våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men i Gud er de mektige til å rive ned festningsverk idet vi river ned tankebygninger.»

Andre Korinterbrev 10:4

Da alt endra seg for andre gang subba jeg inn på kjøkkenet med en kald pizza pakka inn i gjennomvåt papp. Inne var det like mørkt som da jeg dro ut og bare noen tynne strimler blått lys pressa seg gjennom persiennene. Regnet klapra kontinuerlig på vinduene i små artilleriangrep. Uten å tenke for mye over det hoppa jeg forbi havet av skitne joggebukser og hettejakker for å legge pizza-eska på kjøkkenbordet. Pizzaen var ikke delt opp i stykker fra før. Med et uhørlig sukk tok jeg en kniv fra kjøkkenskuffen og skar opp bitene.

Først da falt ideen inn i hodet mitt; alt gikk rett vest etter at Besta døde.

Hun hadde passa på meg sia tredje klasse, så sjøl etter at begravelsen var ferdig klarte jeg ikke å komme meg på skolen. Dermed blei ikke VG2 bestått. Kort tid etter blei jeg sagt opp fra jobben – på e-post. De skreiv jeg var ‘en for stor byrde for firmaet finansielt’.

Da jeg mista jobben klikka jo den nye vergen. Han sa at jeg burde ‘ta mer initiativ’, noe som ikke hjalp. Det blei en del drama med kjæresten, så vi slo raskt opp. Jeg ville uansett ikke tenke så mye på henne. Storfamilien på morssida kunne ikke hjelpe, i det at de fleste enda holdt til i Henan. Uten noe annet valg, leide jeg rom hos en kar jeg kjente sånn passe greit og brukte dagene i kjellerstua hans. Vanligvis hata jeg å føle meg skitten, men å dusje virka som for mye bry.

Så dagene gikk hvor jeg bare satt i kjellerstua og spilte Call of Duty. Sakte, men sikkert, blei jeg redd; Redd for å være tilbake hvor jeg starta. At jeg har ødelagt mitt eget liv så til de grader at jeg ikke kan reparere det sjøl. Tanken stod der: ‘Er dette virkelig hvordan livet mitt skal være?’

Et øredøvende skudd smalt så inn i øret mitt. Trommehinnene dirra hemningslaust. På reint instinkt snudde jeg meg og skulle peke kniven i forsvar. Men beina svikta så jeg segna i bakken. Hvert organ i kroppen avga en intens varme som spredde seg ut i leddene. Musklene i henda låste seg så kniven falt ut. Alt jeg så var et hvitt skjær som flomma over meg, som om en sjokkgranat hadde gått av i stua. Midt i den hvite fylden skar konturene av en person. Håret flomma ned nakken og fløy i en sterk kuling som kom fra ingensteds. Det eneste jeg fikk til var å vende meg bort fra lyset.

“Frykt ikke, Lian”, sa skikkelsen med djup, men mild stemme. “Du har blitt valgt til et hellig oppdrag som skal velsigne mange.”

“Hvem er du?” ropte jeg, uten å se mot lyset.

«Jeg er sendebudet fra Herren Sebaot», sa engelen. «Han har sett smerten din og har vært deg nådig. Han vil gi deg et hellig oppdrag som skal lede deg ut av mørket. Hva sier du?»

Overvelda som jeg var, kunne jeg knappest orke å forme setninger, om ikke tenke.

«Så nå bryr Han seg? Hvorfor kom du ikke før?»

«Ha tålmod; Snart vil du forstå alt. Dette er hva du skal gjøre: Du skal møte din skytsengel i form av en ung kvinne. Denne kvinnen er hun som kaller seg Khi. Hun skal hjelpe deg til å gjøre Herrens vilje.»

«Dere har unngått meg i tolv år! Hvorfor skal jeg gå med på dette?»

Engelen humra kort, og sendte øredøvende bulder i ørene mine. «Menneskers visdom når likevel ikke himmelens plan enda,» konkluderte engelen oppgitt. «Men du vil se alt klart snart, Lian. Strid ikke imot Herrens vilje, men tro på ordene hans og hold øyene åpne. Måtte Herren alltid gå med deg, Lian.»

Engelen forsvant. Like raskt som lyset kom, satt jeg i det mørke rommet. De skitne klærne lå der enda. Det ringte på døra, før jeg fikk tenkt en annen tanke. Alle de eksistensielle spørsmålene måtte vente til etter dette. Forsiktig krabba jeg meg ut i gangen. Jeg la hånda ømt over det kalde metallet på håndtaket. Var det skytsengelen min bak denne døra? Sakte dro jeg håndtaket ned og åpna.

Bak ytterdøra stod en kar, kanskje litt eldre enn meg, med dress og koffert. Håret hans lå kjemma i en markant Elvis-form. Han ligna på typene fra Men in Black, og jeg venta nesten at han skulle ta fram en minneslettingspinne. Det er ikke like lett å vite hva jeg skal tro nå.

«God kveld», starta han med en sjuklig overlykkelig reklamestemme. «Har du sjekket brannalarmene dine i det siste?»

«Nei», harka jeg fram gjennom groggen i halsen. Han lyste enda mer opp og åpna kofferten sin.

«Vel, da kan du godt få bruk for det nye SafeNet systemet som er både effektivt og lettvint å installere.»

«Du,» avbrøyt jeg, kremta og satte hånda på håndtaket. «Jeg vil ikke ha noe av dette, ok? Stikk av.»

Med en rask bevegelse slo jeg døra igjen, men den lukka seg ikke helt. Dresskoen til selgeren stakk seg mellom dørkarmen. Han skøyv døra til side. Ansiktet hans var slått opp i sjokk, og nå kunne jeg se beinstrukturen hans litt bedre. I det ene øyet hans sprika en blodåre som skar gjennom den mørke irisen. Trekkene hans tilsa det samme jeg hadde så smått lurt på hele tida.

«Owen?» spurte jeg forfjamsa.

Han smilte tilbake:

Unauthorized use: this story is on Amazon without permission from the author. Report any sightings.

«Neimen, er det ikke Lian?»

Det som skjedde så var en drøss formaliteter som endte med at vi to skulle få gatemat sammen. Det var rart, fordi jeg tenkte ikke på å stikke ut i dag. Ute regna det og blå skumring dekka alt vi så på. Likevel tvang Owen meg ut og trippa på lakkskoene sine under en svart paraply. Jeg insisterte på å bare bruke hette.

Vi satte oss inn på en liten restaurant ved hjørnet. Det var visst en pakistansk familie som hadde satt opp denne butikken nylig. Owen hadde ikke endra favoritt-pizzaen sin; En stor kebabpizza med ekstra dressing. Jeg tok et glass vann, han bestilte en øl, og vi satte oss på en plass med vinduet og så ut på veien. Regnet hadde ikke stoppa enda og mørket var enda svartere. En bil svingte til sia og lyset la seg over den våte asfalten som en rød løper.

«Tenk, sist gang vi satt slik, så drakk vi begge appelsinjus.»

«I hagen?» spurte jeg. «Godt det ikke var siste gangen vi så hverandre», responderte jeg så høflig jeg fikk til.

Owen lo, «Ja! Og som vi har endra oss også! Du har jo skikkelig skjegg og greier!»

Jeg dro hånda over stubbene som hadde vokst ut i den siste måneden. For hvert hårstrå, blei jeg sakte mer tung om hjertet.

«Og du synes ikke det er like kult med langt hår?» spurte jeg.

«Jo», sa han litt sjenert. «Det var bare litt vanskelig å holde styr på i lengden. Lettere med kortere hår, veit du!»

Han smilte etter aksept og jeg ga han en kort latter. Dette var i grunnen OK.

«Har du holdt kontakten med resten av gjengen?» spurte jeg.

«Kjekt du sier det, faktisk! Vi har hatt noen fors sammen før vi har gått på byen de siste fredagene. Fra den gamle gjengen er det bare du og Sara som ikke har vært med. Jeg er sikker på at de andre vil likt å se deg igjen!»

«Takk, skal tenke på det,» avslutta jeg.

Owen slurpa nesten i seg halve glasset på ett trekk, så det nesten var grotesk å se på. Raskt etter kom støtet som jeg hadde frykta.

«Så, hva gjør du om dagen, da?» gravde han henslengt.

Den setninga rant av svart og mørke, og standardsvaret hadde brent seg inn i hjernen min: «Jo, jeg var i militæret en stund, skal ta opp igjen neste år av VGS.»

«Skjønner. Hva fikk deg til å melde deg ut?»

«Og du er selger?» spurte jeg dumt, som om jeg ikke hørte spørsmålet.

«Ja, jobber for et større selskap som holder på med alarmsystemer, som jeg prøvde å selge til deg.»

«Har du mange kunder?»

«Har vært litt labert i det siste, men det går seg nok til.»

«Ja, kan gjerne være litt irriterende for den som blir spurt også», glapp det ut av meg.

Han myste olmt. Når jeg har vært vant til å si ting rett på sak, er det vanskelig å kaste på et filter i sånne samtaler. Jeg flytta øya mot høyrehånda hans som klamra seg mot glasset. En gullring glimra fra ringfingeren.

«Så, du har gifta deg alt?» spurte jeg.

«Forlova», harka Owen fram. Han svelga og rørte isbitene rundt med sugerøret.

«Jeg foreslo å være samboere, men dama insisterte på det. Hun har fine lår, så det går greit.»

«Så forholdet er så grunt, ja?» konkluderte jeg.

Owens bryn senka seg over øya. Sånn hadde han gjort det hele tida når vi kødda for mye. Et distinkt mørke hadde falt over ham. I samme stund var det som lyspærene i taket avga litt mindre lys.

«Sorry, altså», trekte jeg meg, «Jeg meinte det ikke sånn.» Owen grov enda øya sine inn i meg, så det stakk i hjertet.

«Går det bra, Owen?» spurte jeg rolig.

«Jeg tar en røyk», konstaterte han kort. «Blir du med?»

Det virka ikke som om han brydde seg om svaret mitt, for han reiste seg og vandra ut døra sjøl. Han lot paraplyen ligge igjen. Jeg fikk bare se et lite glimt at Owen gikk forbi vinduet ved sia av meg. Men noe var annerledes. Natta ute var mørk, men rundt ham var det på en måte mørkere. En lilla kappe forma seg rundt Owen mens han skritta bort. Den klamra seg om armene hans, som om han hadde et ekstra lag med klær på seg. Ryggraden min iste mer til enn jeg noen gang har kjent.

Jeg tok på meg den søkkvåte hetta mi og gikk ut. Han runda et hjørne i gata bak restauranten og forsvant. Jeg skritta etter.

Så snart jeg gløtta inn bak hjørnet, møtte jeg en knyttneve. Slaget traff meg rett i ansiktet, så hodet rista av støtet. Jeg sjangla et stykke bakover, men Owen greip tak i hettegenseren og slengte meg lengre inn i bakgata. Hodet dunka i bakken og ristingen starta igjen. Jeg krabba bort fra Owen som sjangla mot meg med hånda i jakkelomma. Mørket forma en kontur rundt ham – en skikkelse. Breie skuldre støtta opp en stor hette på toppen av den. To tomme hull stirra tomt i lufta, men munnen blotta et vilt smil. På hver side sikta to kvasse kroker på meg i glinsende mørke.

«Du skal også klage på meg, hva?» ropte han til meg. Først nå hørte jeg at stemmen hans var sterkt forvrengt.

«Unnskyld, ok? Jeg ville ikke …»

Jeg fikk aldri sagt ferdig den setninga.

Owen hadde allerede slept ut en sikkerhetskniv fra lomma og kursen til eggen satte han mot halsen min.

De neste tre sekundene skjedde det så mye på samme tid at jeg ikke veit hva som kunne skjedd ellers. Imens knivseggen nærma seg tenkte jeg på alt samtidig.

Hva som hadde skjedd hvis jeg hadde blitt i militæret.

Hva som hadde skjedd dersom jeg ikke hadde avfyrt pistolen i Finnmarksleiren.

Hva som hadde skjedd dersom Besta var i live.

Det var for det meste henne jeg tenkte på.

Hvor var det hun var nå, egentlig? Hun var jo kristen, så kanskje i himmelen? Kom jeg til å se henne igjen? Kanskje ikke. Jeg trudde jo ikke på det, sånn skikkelig altså, så jeg tvilte på at vi kom til å snakkes sånn. Men noe i dette øyeblikket fikk meg til å huske noe Besta hadde lært meg.

“Frels oss fra det onde!”

Et skudd braka mellom murene. Det hørtes ut som det kom fra veggen, like ovenfor hodet mitt. Kappen rundt Owen forsvant med det samme skuddet lydde. Men jeg så bare mot Owen som stirra inn i kniven. Så grein han. Han grein så tårene fossa ut fra øyekanalene. Han slapp kniven fra de skjelvende henda. Fortumla storhulka han og snubla ut av bakgata.

Jeg fulgte ikke etter. I stedet satt jeg igjen med en rar følelse om at det var noen andre i bakgata nå. Jeg så ingen andre utenom oss, men det forklarte ikke skuddet. Sakte snudde jeg meg for å se hvor skuddet kom fra.

Det som møtte meg var utløpet av en gyllen UZI Modell B og en engel jeg kjente igjen.