Ilden føyk mørkt i lufta den dagen da alt endra seg for første gang. Jeg løp så fort jeg kunne, men var likevel ikke redd.

Ei jente klemte godt om hånda mi og førte meg raskt framover. Vingene på ryggen hennes heva henne et lite stykke over bakken.

Hun snakka til meg i korte fraser;

«Dette går bra, Lian. Følg meg.»

Over oss hang en sverm av mørke skapninger som dryppa av svart gørr. De hadde lenka seg fast til en stor sammenhengende masse som kransa rundt oss.

«Klargjør dere på mitt signal,» utbrøt jenta, mens hun tok seg til øret.

Hun dro fram et vakkert våpen med glød av gull. Detaljene var utydelige, men formen var både uforståelig innfløkt men samtidig sjukt konkret. Hun sikta opp mot den mørke svermen som trengte seg nærmere.

«Nå!»

En eksplosjon lyste opp foran meg. Rundt oss klang lydene av hundrevis av rifler og pistoler fra lysende skikkelser, som henne sjøl. Hvor enn de fyrte av, etterlot de et spor av gulldryss som skein fra den mørke hvelvingen ovenfor. Engelens ansikt lyste opp fra skuddene hennes. Kulene føyk fra utløpet og reiv lenkene mellom skapningene fra hverandre. Hærskaren av lyse skapninger så ut til å stadig ese ut. De kasta små sylindere som skapte fyrverkeri av blendende glød i mørket. Kulene deres skar gjennom mørkemassen så sollys regna ned på oss.

This book is hosted on another platform. Read the official version and support the author's work.

De mørke skapningene falt mot bakken som regn, men samla seg snart til et massivt spydhode. Spissen retta seg mot meg og suste fram.

Jeg ville helst løpe den andre veien, men engelen klemte meg rundt hånda og ga meg et lite smil.

«Ikke slipp taket nå, Lian,» betrygga hun.

Vingene hennes strakk seg ut i et bredt spenn og flaksa oss opp i lufta. Spydet skratta mens det også retta seg oppover. Jeg kjente de mørke klørne skrape mot fotsålene mine.

«Lian,» ropte engelen. «Jeg kaster deg om kort tid. Gjør deg klar!»

Med stor kraft slynga hun meg opp i lufta, så vinden reiv i klærne mine. Så sikta hun våpenet mot de mørke skapningene. Den herlige salven hun skøyt klapra inn i spydet og trengte deg gjennom mørket. Fra eksplosjonene som kulene skapte falt de mørke skapningene mot bakken, like snart som tyngdekraften ville ha meg ned igjen.

Suget i magen stakk i meg da jeg falt mellom de rødglødende skyene og skapningene som regna ned fra himmelen. Jenta suste fram og fanga meg i armene sine. De varma mens engelendalte ned på bakken igjen med hjelp av det store vingespennet.

Alt kjentes uvirkelig ut, og vi snakka mye om dette med psykologen. Hallusinasjon var den beste gjetningen.

Ingen trodde på det, og da fikk det vel være sånn.