Tankene går i spinn mens jeg tråkker nedover et solfylt Grünerløkka. Blikket mitt flakker rundt på ting som skjer rundt meg. En mann står med datterens hånd i sin egen mens de stirrer på en fargerik statue av en apekatt utenfor Scorpius. Er det noe? Rundt meg er bjørketrærne i Birkelunden fulle av ferske grønne blader, og fuglene flakser fra gren til gren enten sprengkåte eller forbanna. Er det interessant? Prøver jeg å tenke i det trikken kommer til et durende stopp og folkene presser seg ut som nyfødte vårlam. Net, det er teit. Verden er lyden av sko mot asfalt og det er nesten som jeg kan smake oljen i luften fra McDonalds-poser som går forbi. Nice. På en lyktestolpe ser jeg noen ark som folk har hengt opp. ‘Savnet katt’, ‘ledig plass i bofelleskap for jente’, ‘NEI til fulle pissende menn på Birkelunden’. Den var litt fin tenker jeg. Hva kan det være? Fortellingen om en rølpete eldre kar som kjemper en hard kamp mot «Karen» for å beholde brorskapet han har bygd opp over 20 år? Eller kanskje fortellingen om en alenemor som tar opp kampen mot en gruppe ekle gubber som skremmer barn og familier med ubehageligheter. Shit, hva om det er meg de snakker om?
Jeg setter meg ned på trappene til Deichmann-biblioteket. Jeg har avtalt å møte Rolf her over en kaffe. Det er noen uker siden sist vi møttes, men det pleier alltid å hjelpe å kaste ut noen idéer til ham. Jeg ser ham halvveis snuble ut fra Seven Eleven med to kaffe og et smil når han får øye på meg. Han tråkker over veien iført sort lærjakke og Ray-Bans før han setter seg.
«Så stilig du var i dag da,» sier jeg med lattermild spydighet.
Han flirer tilbake «Det er nå det gjelder vet du, sommeren er i gang.»
Vi tar små slurker av kaffen mens vi oppdaterer hverandre på saker og ting. Det er godt med kompiser tenker jeg, og blir litt flau av meg selv. Men småprat om livet og alt mulig går så lett for seg med folk man kjenner. Er det noe? Et enkelt dikt om vennskap som hyller det alle vet og elsker? Lame.
«Hvordan går det med skrivingen da?» Spør han mens han skuet bort på guttene ved pingpong-bordet et lite stykke foran oss.
«Jeg prøver å finne et eller annet tema, eller bare noe som er spennende antar jeg. Men idéene mine bare fisler ut før de kommer skikkelig i gang.»
Rolf bryter ut i et lengre spiel mens han ler og mimrer. «Du burde skrive om tiden når du først kom til Oslo, dude. Som for eksempel Airman eller EA fra kontoret ikke sant? De var jo helt gærne karakterer! Og all den fuckingen vi holdt på med der ... Så kan du ta med noen av de syke kveldene vi hadde på byen. Husker du den når du hadde med deg hun ene? Hun var venninnen til det der ekornet fra Facebook. Dere råklinte hele kvelden, men så stakk hun bort og begynte å prate med en annen fyr. Og du ble så forbanna og skjelte henne ut. Kalte ikke du henne en hore? Men han fyren var jo bare en ekkel stalker hun prøvde å bli kvitt! Faen som hun grein. Det må du skrive om!»
Jeg blir umiddelbart småkvalm av minnene som bobler opp. Ja, det var sikkert mye «skitne», ekte, og menneskelige opplevelser fra den tiden jeg kunne skrevet om. Men om jeg virkelig skal være ærlig med meg selv blir jeg bare engstelig av å tenke på det. Jeg var en deprimert drittsekk full av alkohol, testosteron og kokain. Hva er vitsen med å pirke borti vonde minner?
Jeg fnyser med akkurat riktig mengde selvtillit. «Kanskje jeg skriver noe om det en gang, men jeg vil egentlig trene ved å skrive noe lettere. Noe som ikke kommer fra eget liv eller er vanskelig å mane frem. Bare en fortelling.»
«Har du noen idéer du jobber med da?» Han lener seg tilbake og stirrer oppover. Jeg kjenner jeg blir glad over at vi kan holde oss til dette temaet en stund til. Det er ikke andre ting jeg har lyst å snakke om. Jeg svelger og trekker inn pusten. Det å dele idéer på denne måten er litt ubehagelig. Men jeg vet det skal gå fint.
«Jeg har en idé til en kortfortelling der et menneske redder et lite dyr fra et rovdyr. Det lille dyret ender opp med å bli rasende forbannet på mennesket og følger etter ham og klager hvor enn han går. Det lille dyret krever at mennesket spiser det. De drar på et lite eventyr sammen som ender med at mennesket spiser det lille dyret.»
Rolf fordøyer i stillhet et par sekunder før svaret kommer med uengasjert stemme. «Det virker som en god idé kanskje, hvis du kan knytte en form for moral eller metafor opp til det hele.»
Jeg velger å høre på ordene han sier istedenfor måten han sier dem på. «Ja, tanken er at kanskje mennesket selv føler seg som et byttedyr i byen sin, i familien eller forholdet sitt. Som er årsaken til redningen da.»
This story has been taken without authorization. Report any sightings.
«Men hvorfor vil dyret bli spist? Hva er betydningen bak det?» Måten han sier det på får meg til å føle meg intervjuet. Vil han vite hva jeg har tenkt fordi han ikke har tenkt seg frem til det selv, eller vil han gi meg muligheten til å fortelle hva jeg har tenkt for å glede meg?
«Det kan være mye forskjellig. Ikke bland deg i inn i naturens gang kan det være, La folk kjempe sine egne kamper, Ikke tro du vet best, og så videre.» svarer jeg med matchende engasjement som Rolf viste tidligere.
Hva med når mennesket ender opp med å spise det lille dyret? Han gulper i seg resten av kaffen og går bort til en søppelkasse før jeg rekker å svare. Jeg heller i meg resten av min også, men lar koppen hvile mellom skoene mine. Jeg begynner å prate mens han går tilbake mot trappen.
«Tanken var å skrive en tradisjonell fortelling som brødrene Grimm kanskje, der ting ikke alltid ender godt. Noe jeg spesielt ønsker å få til er at mellom samtalene til mennesket og det lille dyret så oppstår det en forståelse av at det var greit at ting ble som de ble. Mennesket er også av naturen, og se! Hadde ikke jeg reddet deg lille dyr så ville ikke vi ha opplevd dette, eller fått til dette. Og det lille dyret sier seg til slutt enig. Og når mennesket da til slutt spiser det lille dyret som ikke lenger ønsker å bli spist så er det et fælt øyeblikk som kanskje har vært forutsett men likevel treffer.»
«Fett, men hva er poenget med det hele? Hvorfor vil du fortelle denne historien?» Jeg blir blank i hodet et øyeblikk.
«Jeg må jo trene på å skrive, det er det hele. Det er bare en idé jeg kom på.» Jeg føler meg beseiret på en måte. Er det vits å skrive noe bare for å skrive noe? Er det dét han prøver å si?
«Skal du ha en kaffe til?» Spør han og reiser seg.
«Ja, thanks man.» Svarer jeg. Rolf bøyer seg ned og tar tak i koppen mellom skoene mine og kaster fortellingen min i søppelkassen mens han jogger bort igjen på Seven Eleven.
Jeg hadde fått en melding på Messenger for litt siden om at samboeren min Hanne var ferdig på skolen og ville treffe oss. Jeg ser på henne idet hun kommer ut av trikken og får øye på Rolf på vei ut med kaffen. Hun smiler og gir han en klem før hun går inn og fikser en kaffe til seg selv mens Rolf venter på henne. Så kommer de bortover. Håret hennes lyser opp som polerte kobbertråder i solen og hun gliser bredt med armene utstrakt når hun kommer mot meg. Hun planter et kyss på munnen min mens de store runde solbrillene hennes gnager mot nesebeinet mitt.
«Hva skjer da?» Spør hun muntert.
«Preiker piss,» Svarer jeg dumt.
«Det er jo ikke piss dude, vi prater om hva som skal bli skrivemannens neste mesterverk!» Jeg kan se at Rolf er i toppform, han elsker å henge med folk og er på en stigende kurve i humøret sitt.
«Fortalte du om det lille dyret?» Spør hun meg.
«Ja, den var fet den. Men han burde heller skrive noe fylladank syntes jeg. Det er jo det folk vil lese!» Svarer Rolf ivrig.
«Har du fortalt om drømmedagboken da?» Fortsetter Hanne, hun er så fin som prøver å styre samtalen over på ting jeg faktisk driver med istedenfor ting jeg «burde drive med.».
«Faen jeg hadde en helt sykt drøm,» Skyter Rolf inn. «Jeg drømte at meg og deg byttet penis.» Han stirrer på meg begeistret og stillheten henger over oss. Hanne begynner å le.
«Så det som skjedde, var at etter hvert ble jeg om til deg og du om til meg. Så begynte vi å lure da … Skal vi bytte jobb? Skal vi bytte leiligheter? Skal vi bytte samboere?»
«Så det er sånn det funker?» sier jeg mens jeg ler. «Livet ligger i pikken?».
«Faen Freud hadde hatt en field day med den drømmen der.» Sier Hanne mens hun skrattler. «Men du er kanskje inne på noe, rett etter ansiktet som viser hvem du er så er kanskje lemmet det mest personlige.»
«Nettopp!» Flirer Rolf tilbake. «Har du noen kule drømmer du husker, Hanne?»
«Hmm, jeg hadde en sær drøm for litt siden». Hun begynner å se litt ut i luften mens hun tenker seg om.
«Meg og pappa er i loungeområdet til et konserthus eller noe. Det er hvertfall veldig pent der med brune skinnstoler, malerier og fine tepper. Vi er en del av en klubb som går ut på å spise den samme maten som den franske kongefamilien og lytte til den samme musikken som de lytter til i tandem med dem. Lederen for klubben snakker høyt og lykkelig om musikken, maten og kongefamilien når pappa hvisker til meg: ‘’De er jo helt tilbake til sin overdådige dekadens. De har helt mistet troen på at krigen kan starte opp igjen.’’
‘’Tror du krigen vil starte opp igjen?’’ spør jeg ham engstelig. Han ser på meg og sier ‘’Nei ikke egentlig, men det er for tidlig å …’’ Jeg legger håndbaken forsiktig over munnen hans og avbryter ham. Lederen har begynt å heve stemmen og vi får mange blikk. Vi begynner å bevege oss ut av det praktfulle rommet. Men før vi drar er det en blond mann like ved oss med et veldig lykkelig fjes som ser på pappa og sier ‘’Tror du ikke krigen kommer tilbake? Om hun hadde vært min datter hadde jeg løyet til henne også.’’»
«Så våknet jeg vel.» Mumlet hun ut i luften.
«Helsike den var spesifikk da, det der men den franske kongefamilien? Det er jo gull. Hadde lett blitt med i en sånn klubb!» Rolf hadde rullet og tent seg en røyk mens Hanne fortalte, og duften av tobakk og nellik samlet seg rundt oss på trappen.
«Jeg foretrekker egentlig drømmer med en ren og tydelig metaforisk mening» begynner jeg. «Som når jeg flyttet ut fra leiligheten til David og Agnes for mange år siden så drømte jeg at vi sto på verandaen deres og slapp løs heliumballonger som svevde av sted. Enkelt og greit».
«Er ikke noe å skrive om det da?» svarer Rolf oppgitt.
«Nei det er vel ikke det,» sukker jeg.
Samtalen fortsatte i timevis, om drømmer, snodige ideer eller forfriskende konsepter. Det var nesten som det var dem som burde skrevet noe, ikke jeg. Når solen begynte å forsvinne bak byggene rundt oss avtale vi å treffes igjen til helgen. Når vi kom hjem la jeg meg på sofaen med katten på fanget. Hanne sto på kjøkkenet og lagde pastasaus, mens jeg begynte å skrive om heliumballonger.